Jeg har latt meg påvirke av andres meninger.
Jeg har likt det andre har likt.
Jeg har latt andres interesser påvirke mine egne.
Og i jakten på meg selv har jeg mistet meg selv mer og mer.
Så ble jeg voksen.
Jeg fikk mine egne meninger. Trodde jeg.
Men det siste året har jeg innsett at jeg fremdeles ikke har funnet meg selv.
Eller rettere sagt, så har jeg mistet meg selv. Nesten helt.
Tapet av mamma har påvirket meg mye.
Jeg har et stort hull i livet mitt.
Og mens jeg har mistet meg selv, så har jeg også mistet mange av menneskene som tidligere var en del av livet mitt.
Depresjonen har fått overta en altfor stor plass, og jeg har blitt rar og slitsom å være med.
Jeg har mistet evnen til å omgås andre mennesker på en normal måte.
Fordi jeg har følt at mange har syntes synd på meg, så har jeg spilt en annen rolle.
Jeg har latt som at jeg ikke sliter.
Jeg har bagatellisert min egen psyke.
Jeg har bagatellisert min fysiske helse.
Jeg har det ikke bra. Verken psykisk eller fysisk.
Men jeg har spilt et skuespill for å skjule det.
Nå angrer jeg.
Jeg savner mange av menneskene rundt meg.
Men jeg orker ikke å ha dem innpå meg heller...
Jeg har latt hus og hjem seile sin egen sjø.
Og jeg har latt meg selv seile.
Og når jeg ikke føler meg vel med meg selv. Og forsåvidt ikke lenger vet helt hvem jeg er, så orker jeg ikke være med andre.
Og når huset ser helt forferdelig ut, så har jeg alltid kommer opp med en eller annen unnskyldning for å slippe å ha besøk.
Rett og slett fordi jeg skammer meg.
Og fordi jeg ikke lenger husker helt hvordan jeg skal oppføre meg sammen med andre mennesker.
Så mens alle er på jobb, ungene er i barnehagen og på skolen, så har jeg gjemt meg.
Jeg har kommet inn i en ond sirkel som jeg ikke helt klarer å komme ut av igjen.
Og jeg leter etter meg selv.
Jeg lurer på hvor jeg har blitt av...
Nå står jeg igjen foran et veiskille.
Vi skal flytte.
Helt nytt hus.
Et blankt lerret.
Et hus som skal gjøres til et hjem.
Og jeg prøver å finne ut hvem jeg er.
Hvem vi er som familie.
Hva jeg ønsker at andre skal lage seg en oppfattelse av.
En oppfattelse som definerer meg. Oss.
 |
| Vårt kommende hjem sett fra baksiden. Her kommer det terrasse og grønt gress. :) |
Jeg gleder meg.
Kanskje jeg vil klare å finne meg selv igjen?
For egentlig tror jeg at jeg er et ganske bra menneske.
Jeg veit at det er mennesker som er glad i meg. I oss.
Og jeg ønsker at andre skal ønske å dele litt av sin tid med meg. Med oss.
For jeg savner det.
Jeg trenger det.
Vi trenger det.
Både jeg, min mann og mine barn.
Jeg savner mamma.
Jeg savner meg selv.
Og jeg savner oss.
Oss som familie.
Jeg har troa på at jeg en dag vil komme tilbake.
Tilbake som en ny og bedre versjon av meg selv.
Den ekte versjonen.
Jeg gleder meg til den dagen kommer.
Og imens skal jeg nyte lange dager fylt med solskinn og varme.
Glade barn som fryder seg utendørs.
Lukten av solkrem og is.
Metthetsfølelsen etter en herlig grillmiddag.
Lukten av frisk luft i nyvasket tøy.
Og plutselig en dag skal jeg gå ut og være bare meg selv igjen.
Jeg gleder meg.
Og jeg har mye å glede meg over.
Og mye å glede meg til.
Men først skal jeg ta dagen i dag, og se hva den fører med seg. :)
